Hun sa alltid til seg selv at hun aldri skulle la seg lure av en gutt. Gutter var bare ute etter en ting, og det var ikke det hun var ute etter. Hun trengte kjærlighet, en som kunne vise henne at hun var god nok, en som kunne ta seg av henne på måter ingen andre kunne. Hun ville at hans varme skulle være en tur opp i skyene, at hans smil skulle være som solens varme stråler, at hans latter skulle varme henne fra innsiden og ut. Dette var alt hun ville ha, men alt hun ikke kunne si til noen. Hennes frykt for å bli såret var stor og kontrollerende, så kontrollerende at hun ikke kunne fortelle om den til andre enn hennes nærmeste familie. Dette var ting hun tenkte på konstant, hver gang hun møtte en gutt som viste interesse var det dette som kjørte igjennom hodet hennes, som biler på en rallybane. Frykten hadde en tendens til å ta overhånd, noe som førte til at hun skubbet gutter unna når de kom for nærme. Hun brukte dem som et leketøy, uten kjærlighet i bildet. Dette var det jenten som bare ville ha kjærlighet slo seg til ro med, helt til hun møtte han. Hans smil var som solens varme stråler, hans latter varmet henne fra innsiden og ut, men hun visste at han hadde en mørk side. En mørk side som han til enhver tid brukte masse energi på å skjule fra henne. Denne mørke siden skremte henne mer enn noe annet, men hans varme var virkelig som en tur opp i skyene og hun kunne ikke la være å bli fristet. Det var som om han var midtpunktet i livet hennes, uten at noen andre enn hun visste det. En slags hemmelig kjærlighet, som ikke engang han visste om. De var glad i hverandre og var ikke redd for å vise det, men hun gjemte likevel de sterke følelsene. Frykten for å bli såret var så stor at hun ikke engang kunne fortelle det til han, han som var hennes sol, han som var hennes kjærlighet. Hun hadde aldri vært ordentlig forelsket før, så denne nye og ukjente følelsen skremte henne mer enn noe annet, han skremte henne mer enn noe annet. Men på tross av dette ble hun hos han, på grunn av hans betryggende varme. Hans armkrok var verdens tryggeste sted, det eneste stedet hun virkelig kunne slappe av, det eneste stedet alle de mørke tankene ikke eksisterte. Med en gang hun beveget seg ut av armkroken, kom de mørke skyene tilbake. Skyene hun virkelig ikke ville se, skyene hun ville at skulle dra og aldri komme tilbake. Når hun ikke var med han, var hans mørke og ukjente side alt hun tenkte på. Hun var så redd, så redd at hun ikke engang visste hvor hun skulle gjøre av seg. Hun klarte såvidt å være i et stille rom, for tankene kjørte så fort gjennom hodet hennes at det gjorde vondt. Hun fryktet hans mørke side mer enn noe annet, og gruet seg til dagen hun omsider kom til å møte den.
Som sagt var dette alt hun tenkte på når hun var alene, og plutselig, uten forvarsel, kom dagen hvor hun fikk møte hans mørke side. Det var så vondt at hun ikke engang klarte å vise det, hun ble nærmest ansiktsløs når ordene kom ut fra hans munn. Så ansiktsløs at han sluttet å snakke, han bare satt der og så forbauset på henne. Og selvfølgelig ble han overrasket, han visste tross alt ingenting om hva hun tenkte på, hva hun følte eller hvordan hun egentlig hadde det. Du kan vel egentlig si at det var her kjærligheten sluttet, for det ble aldri det samme etter dette. Hun ble mer og mer redd, mer og mer inneslukket, og viste mindre og mindre følelser. Han likte ikke hvordan dette hadde utviklet seg, og hun merket det så altfor godt. Hun brukte kveldens mørke timer på å sørge, gråte og kjefte på seg selv for hennes frykt for å være sårbar. Alt hun ville var å fortelle han hva hun følte, hvorfor hun var som hun var, men hun klarte det ikke. Det var praktisk talt umulig å få ordene ut når det var noen andre tilstede, hun klarte ikke engang å si det til sine beste venner. Men hun ble hos han, for armkroken hans var fortsatt verdens tryggeste sted, selv om hun hadde sett hans mørke side. Hun hatet den, forbannet den hver dag, og ved hvert åndedrag kjente hun den komme mot henne. Han var fortsatt like søt og omtenksom som før, men ting var annerledes, ingenting var som før, ingenting var som det skulle. De merket det begge, og det ødelagte alt for dem. Til slutt gikk han fullstendig lei og dumpet henne, og hun kunne ikke ha vært mer knust. Hun gråt i timesvis, uten at noen ende var å se. Dagen etterpå latet hun som ingenting, tok på det følelseskalde ansiktet sitt og møtte hverdagen uten tegn av bekymring. Sannheten var at hun aldri hadde følt seg mer tom eller mer ensom, men det kunne hun ikke fortelle noen. Ingen skulle vite hvor sårbar hun egentlig hadde latt seg bli, hvor naken hun hadde vært for ham. Ingen, ingen, ingen. Etter den dagen ville hun aldri mer la seg lure, aldri mer skulle en gutt få komme innpå henne, aldri mer skulle hun la seg bli forelsket. Hun ville ikke lengre ha kjærlighet, det var ikke lenger viktig for henne.
